Tradisjoner og en feit mann

"Without progress there will be stagnation and decay. There again, progress for progress's sake must be discouraged, for our tried and tested traditions often require no tinkering. A balance, then, between permanence and change, between tradition and innovation."

Noen vil kanskje kjenne igjen dette sitatet med en gang, men for dere andre; dette er et sitat fra den 5. Harry Potter boka. Under Professor Umbridges tale 1. september.
Selv om jeg ikke under noen omstendigheter kommer til å hevde å like Umbridge må jeg si at i sitatet over er hun ikke helt dum. Noen tradisjoner må vike, mens andre bør beholdes. Grunnen til at jeg tenker på det nå er fordi jeg nettopp har kommet hjem fra et av årets beste tradisjoner, og strengt tatt noe av det koseligste jeg har vært med på så langt i år. Egon med Elizabeth. Dette gjør vi hvert år i nærheten av bursdagen hennes. Det er alltid toppen av kos og jeg håper denne tradisjonen ikke må vike med det første.
Da vi kom inn døra ble vi vist til et bord i nærheten av toalettet. Rett ved satt en mann med mageomkrets ca like stor som jeg er lang. I hånda hadde han en tom kaffekopp. Det virka ikke som vedkommende hadde så mye å gjøre, men han satt og så ut i lufta.
Både jeg og Elizabeth ble litt skuffa over at vi måtte sitte i nærheten av noen. Erfaring tilsier at det vi snakker om er ting som er best at andre ikke hører. Vi hadde så vidt fått av oss yttertøyet før den feite mannen kastet et særdeles stygt blikk på oss, tok kaffekoppen sin og gikk til nærmeste bord utenfor hørevidde. Selv om vi kanskje innerst inne hadde håpet at han skulle gå ble vi (jeg) veldig fornærmet av det hele. Dette resulterte til at vi (jeg) sendte han en del stygge blikk som vi er ganske sikker på at han ikke så. Det hele var ganske morsomt. Det eneste han gjorde var å sitte med kaffekoppen sin og se ut i lufta. Etter hvert drista han seg til å bestille en øl. Timene gikk og han drakk merkverdig sakte. Vi begynte å lure på hvor lenge han egentlig hadde vært på Egon. Det virket ikke som om han hadde noesomhelst fore. Plutselig tar han jakka si og går. Vi ler litt og er egentlig ganske letta over det hele.
Minuttene går videre og i kjent stil er det få sekunder uten latter.
Plutselig kommer den feite mannen for å gå på do. Lizz og jeg blir helt sjokka og klarer så vidt (dvs. vi klarte det ikke) å holde latteren tilbake til han har kommet seg inn på doen. Han hadde altså ikke dratt, han hadde blitt så lei av oss at han flyttet seg til andre siden av restauranten. Utover kvelden snakker vi oss innom diverse temaer som vi ikke behøver å nevne her, men den feite mannen fortsetter å gå på do svært ofte og vi ler oss skakk hver gang. Det er i grunn ganske gøy å sitte like ved doen. Det er enkelte som går på do oftere enn andre (den feite mannen bl.a.).
I tillegg til den feite mannen møter man de utroligste folk. Vi så ei fra katta og hadde et ubehagelig møte med min dritt av en nabo.
Altså, konklusjon: Egon med Lizbeth er hysterisk morsomt, og den feite mannen savnes dypt. Kommer til å få falle sammen i latterkrampe om jeg noen gang ser han igjen...