Ridning

Onsdag kveld, og jeg er på vei til ridninga (som vanlig). Det er heldigvis varmere enn forrige gang, da jeg sto på bussholdeplassen i en halv time til leddene begynte å stivne. Gangen før der igjen kom ikke bussen, og jeg sto i munkegata i en halv time og frøys (men ikke til leddene stivnet, det var ikke så kaldt.)Alle gode (eller onde) ting er tre. Det begynte å nærme seg siste halvdel av timen, jeg red Ice, som jeg aldri hadde ridd før. Han virket som en koslig, litt småfrekk hest. Eneste problemet var at det var noen småjenter på tribunen, og hver gang en av dem gikk i døra, eller de fniset høyt mens Ice og jeg red forbi ble han vettskremt. Men, det gikk bra likevel.
Vi skulle galoppere, men jeg holdte Ice i trav, fordi jeg red bak en hest som er kjent for å bråstoppe anytime, så jeg skulle finne meg en bedre plass. Hesten foran meg begynte å galoppere, og jeg merket straks at Ice ble litt sjalu. I samme øyeblikk begynte småjentene å le høyt, og Ice ble kjemperedd noe som førte til at jeg plutselig fant meg selv på bakken i ridehallen, mens Ice sprang rundt i panikk. Jeg landet på høyresiden av korsryggen min, og det gjorde ekstremt vondt i hode og nakke et par sekunder, men det ga seg. Ice roet seg ned etterhvert, og jeg kom meg opp igjen, og selv om både han og jeg var litt shaky resten av ridetimen, gikk alt veldig bra. Nå som jeg har hatt uflaks tre ganger på rad, får vi håpe at resten av ridetimene går smertefritt.
Torsdag morgen våknet jeg og hadde forferdelig vondt i rygg, nakke og hode, så jeg ble hjemme og leste Hobbiten for ørtende gang (søtere bok finner du ikke, hvis du ikke allerede har gjort det, LES den!)
Nå (lørdag) legger jeg nesten ikke merke til smerten, selv om det gjør litt vondt å gå=)
Jeg tenker å avslutte med et ordtak jeg hørte på en gang på barneskolen, da jeg nettopp hadde begynt på ridning: Du er ikke ordentlig rytter før du har falt av hesten 10 ganger. Jeg har så langt bare falt av 4, så jeg har visst et stykke igjen.